frankps

Bama skriker støtt og stadig om at det er 5 om dagen som gjelder. Jeg, omtrent, hater frukt, så skal man få det ned i kroppen, så må jeg lures og det er her eplekaken kommer inn i bildet. For det liker jeg, og eplene gjemmes inn i en nydelig, usunn deig!

Og et lunt stykke eplekake med kald vaniljeis eller pisket krem er jo, som vi alle vet, et av høstens høydepunkter...

Her er min oppskrift:

I går skrev jeg om at Facebook de siste dagene hadde lansert både et nytt utseende og noen nye tjenester. Facebook har imidlertid en større endring i utseende på trappene. Et utseende basert på en tidslinje er under utvikling, og dette utseendet er foreløpig kun tilgjengelig for utviklere.

Jeg brukte et par minutter i helga på å få aktivert dette nye utseendet, og synes det er strålende! Med den nye oppbygningen får man lettere tilgang til vennelisten, bilder og hva en person liker. 

Merk også at det kanskje bare er du som ser din presentasjonsside med tidslinje de første dagene, før Facebook gjør visningen tilgjengelig for alle dine kontakter. Men det er også mulig å sette at din nye presentasjonsside skal være offentlig med en gang.

Facebook har kommet med en masse ny funksjonalitet den siste tiden, og mange forbanner seg over det nye grafiske grensesnittet.

I går annonserte Facebook sitt samarbeid med Spotify, og allerede i dag fikk jeg aktivert funksjonaliteten. Spotify publiserer lenker til all musikken jeg spiller på min Wall i Facebook. Nyttig? Eller vil de fleste av mine venner skjule min "musikkprofil", akkurat som de har gjort med min "treningsprofil" fra Endomondo?

Tanken er god, jeg får se hva mine venner lytter på og får impulser til ny musikk jeg kanskje liker. Allikevel tror jeg personlig at Facebook er inne på et feilspor når de prøver å høste all data om oss ute på de forskjellige tjenestene på Internett. Dette gjør Facebook for at brukerne skal tilbringe mer tid inne på nettstedet og eksponeres for mer av deres reklame. Jeg liker ikke tanken på at de samler inn så mye data om meg, men samtidig har min musikkprofil vært offentlig tilgjengelig gjennom Last.fm i årevis allerede. Kanskje deaktiverer jeg snart igjen den nye sammenkoblingen mellom Facebook og Spotify, men foreløpig er den på. Sikkert til stor forargelse for noen!

I forbindelse med UiOs 200 års jubileum, fikk jeg en sjelden anledning til å ta noen konsert-bilder. Jeg tar jo normalt sett bare bilder av fugler og en sjelden gang av landskap og bygninger.

Jubileumsdagen startet en paneldebatt, og fortsatte med artister som opptrådte utenfor Det Samfunnsvitenskapelige fakultet.

Først ut var Jens Pikenes, frontfiguren til Penthouse Playboys. Et band som startet som festband ved Institutt for sosiologi, og som nå er kjent for sine legendariske julekonserter på Rockefeller.

Pikenes vrikket forsamlingen i stemning. Easy Listening-stilen gjorde det lett å gjøre kule bilder. Dette var ikke artisten som hoppet opp og ned. Så en enkel start!

Neste artist ut, var en britisk Street Artist med kunstnernavnet Max Normal. Og han var slettes ikke normal. Han var alt annet, og leverte et meget orginalt show. I en periode ble jeg faktisk litt redd:

Nei, nei, nei, ikke ta av mer! Å smøre seg inn med babyolje er vel heller ikke så spesielt, men grunnen til at han gjorde det:

Jøss, her kommer visst 400 mm objektivet til sin rett. Ja, et siste bilde av Max Normal vil jeg gjerne også vise:

Etter Max Normal, var turen kommet til Gatas Parlament. Kanskje ikke helt min musikkstil, men et meget bra live-band. Uten tvil. Deres politiske tekster fenget!

Stemningen var stor, og flere og flere folk kom fra andre fakulteter. Plassen foran SV-bygningene ble raskt fullt opp:

Etter festen ved SV-fakultetet, gikk turen videre til Fredrikkeplassen. Der skulle Big Bang spille med venner. Big Bang er et fantastisk live-band, som jeg har opplevd ved flere anledninger.

Vokalist Østein Greni var i sitt ESS

Et bilde av kveldens absolutte høydepunkt tar jeg også med, Lars Lillo-Stenberg. Han sang sangen Oslo:

Alle bildene er tatt med Nikon D90 og Sigma 120-400mm F4.5-5,6 APO DG OS.

Den siste helgen i august gikk den 6. Italian Festival Oslo av stablen. Jeg skulle egentlig vært på fisketur, varsel om dårlig vær ville det annerledes. Jeg skulle på vinsmaking og seminar hos non dos. non dos er gutta som tør satse på annerledes vin, og det gjør de med stor suksess. De satser ganske enkelt bare på kompromissløs vin. Her tilsettes ingen ting. Vinen er helt naturlig. Det er ikke bare druene som er økologisk. Hele produksjonsprosessen er det også. Hvorfor biologiske druer om man skal begynne å tilsette kjemiske ting i etterkant? Et typisk kjennetegn til en non dos-vin, er at det er en vin uten fatpreg og at den er helt tørr! Den er fremstilt så naturlig som mulig, uten bruk av konsentrasjonsmaskiner, aromagjær, mikrooksiginering, tilsetning av tannin eller syre. Kan du si det samme om den vinen du serverer i ditt neste middagsselskap?

For første gang møtte jeg alle tre som står bak non dos. I begynnelsen skravlet de tre i munnen på hverandre som best de kunne. Først litt om firmaet dere og så deres filosofi. Etter hvert gikk gled de over i en presentasjon av ettermiddagens første vin. En orangevin, vel, det får jeg sjeldent smakt. Ioppa Ghemme 2004. Den var helt nydelig og satte standarden på ettermiddagen og kvelden. Hva er nå orangevin? Orangevin kan enkelt forklares som en hvitvin hvor druene gjærer sammen med skallet og det er dermed skallet som gir den gulorange fargen (se bildet overfor). 

Videre hadde de tatt med seg to vinprodusenter fra Italia. 

Den første produsenten var Barbera d'Asti fra Piemonte. Det var sønnen i huset som kom. Mor kunne ikke slippe fra sine 11 esler. Ja, det er vinen med esel på etiketten. Alltid del av middagene jeg lager for mine venner. Det var gøy og endelig høre litt om deres produksjon. Vinen er Carussin Asinoi Barbera d'Asti og jeg tør si at vinen er et av de billigste kjøpene du kan gjøre på Vinmonopolet. Vinen smakte jeg sammen med en ukjent bestselger, men det sies at denne vinen ble til etter en spørreundersøkelse. Produsenten ønsket å tekke flest mulig og det har de salgsmessig lyktes med. Vinen hadde smak i alle retninger, og "eselvinen", som jeg liker å kalle den, ble faktisk ganske naken ved siden. Den smaker kort og god bare druer. Blindtesten illustrerte filosofien til non dos på en brutalt enkel måte.  

Sønnen har imidlertid en ikke helt stueren hobby (i alle fall i den familien), og den fikk jeg også smake på. Han lager øl, en imponerende god og fruktig øl. Herlig på en varm sommerdag.

Silvio Messana (Montesecondo) lager flotte rødviner i hjertet av Chianti Classico i Toscana. Han hadde med seg to viner, hvor den ene ble presentert på smakingen. Den andre fikk jeg smakt på standen til non dos. Ja, og så fikk jeg mer av vinene hans på restauranten Baltazar senere på kvelden. Jeg holdt på å falle av stolen når han bestilte sin egen vin til maten. Men han hadde sine grunner. Begge vinene var jo utsøkte og anbefales på det varmeste: Montesecondo Rosso Toscana og Montesecondo Rosso del Rospo. Begge fra 2009 og begge ypperlige til maten vi fikk på Baltazar:

Denne sommeren besøkte jeg igjen Hidephotography, med en drøm om å få ta bilder av både Blåråke og Bietere. Sesongen var egentlig over, men jeg hadde jammen meg flaks. Ikke bare fikk jeg tatt bilder av disse fargerike fuglene, men jeg fikk også tatt bilder av hærfugler. Og som forrige gang, var det hyggelig å møte Bence Maté igjen. Jeg venter i spenning på en 3 episoders miniserie om ham og hans fotografering. Det skal sendes på ungarsk TV, men jeg er lovet en kopi.

Blåråke

Denne lille blodtørstige morderen holdt på å sette meg helt ut. Å sitte i et skjul ute på en kornåker, var rett og slett drepen. Temperaturen kom opp i nærmere 50 grader i skjulet. Jeg drakk store mengder vann, men det var slettes ikke nok. Heldigvis kom Blåråkene opp til flere ganger med mat til sine unger, og jeg fikk noen fine bilder. Kosten består av et brett spekter av terrestriske virvelløse dyr og små virveldyr, som frosker, øgler, gnagere og unge fugler. De tar òg bytte som mange andre fugler unngår, slik som hårete larvar, insekt med varselfarger og slanger. Blåråken er en trekkfugl, som hekker i Europa og overvintrer i Afrika.

Bieter

Bietere er i samme gruppe som fuglen ovenfor, nemlig råkefuglefamilien. Bence hadde fem par hekkende i en sandvoll. De fleste artene finnes i Afrika, men andre forekommer i sørlige Europa, New Guinea og Australia. Fjærdrakten er oftest meget fargerik, og det gjelder i hvert fall arten som finnes i Europa. Som navnet tilsier lever de fleste artene av insekter som de fanger i lufta, for det meste bier og veps. Alle artene graver reirganger i grustak, jordvoller eller elvebredder.

Hærfugl

Hærfuglen har alltid vært en av mine favorittfugler, og jeg har lenge hatt lyst til å fotografere den. Denne sommeren fikk jeg nettopp denne muligheten. Senere samme dag, viste jeg bildene til mormor, og hun kunne fortelle meg at fuglen hadde et velfortjent kallenavn, Büdös Banka (Büdös betyr stinkende). Dette skyldtes at fuglen gjerne har redet fullt av avføring. Denne vonde lukten er ment som et forsvar mot rovdyr. Hærfugler er også i stand til å sprute avføring på inntrengere. Fuglen er på størrelsen med en trost, men med langt, tynt, litt buet nebb og meget lang nakketopp som kan reises som en høy hodevifte. Den hekker ikke i Norge,  men streiffugler er sett over det meste av landet helt til Finnmark.

Og ja, jeg skal nok besøke Bence Maté og Hidephotography flere ganger. På høsten kommer det Isfugler til området og Bence har store planer om et nytt skjul nede i et av våtmarksområdene. Har du lyst å besøke Hidephotography? Her er noen bilder jeg tok sist påske.

Har hatt et par treningsøkter siden jeg kom hjem fra ferie, og i dag tok jeg den første lengere sykkelturen:

View Larger Map

Hadde dessverre ikke med meg mobiltelefon med Endomondo, så ingen tider eller noe. Turen gjorde derimot veldig godt!

Fra tid til annen holder jeg grillfest på terrassen min, og etter som årene har gått har mine venner blitt mer og mer kresne. Ikke det at de noen gang har kost seg med Gilde-pølser, for det har de nok neppe! Ja, på en selv kjenner en andre. Nei, hos oss går det stort sett i pølser fra den lokale slakteren. Og de pølsene er gode de, veldig gode! Men denne gangen ville jeg prøve å lage pølser selv, og slakteren sa, ja, det er i tiden. 

Slakteren pekte på noen fete kjøttstykker og jeg nikket. Det er ikke akkurat pølser fra Norsk Edelgris jeg hadde tenkt å servere! Slakteren hadde også grise- og lammetarmer som var ferdig vasket og lagt i bløt. Så noen meter tarmer ble kjøpt inn før turen bar videre. Urtene og krydrene viste seg å være det vanskeligste å få tak i. Supermarkedene hadde ikke det jeg ønsket meg, men det hadde heldigvis den lokale grønnsakshandleren.

Først ut var pølsen Luganica, som også er et sted nede på hælen av Italia. Oppskriften skal være et par tusen år gammel. Så da må den vel være god? Jeg hadde i vært fall vann i munnen da jeg leste oppskriften. Men hva som er godt, får vel nesten gjestene avgjøre! Den andre pølsetypen jeg laget er selvkomponert, og den er jeg mer spent på. Får se hvordan den faller dem i smak...

Her er det delikate resultatet:

I dag skal det lages potetsalat og Foccacia. Det blir sikkert like gøy! 

En av de få magasinene som jeg har lest fast er det norske fotomagasinet Natur & Foto. Jeg har faktisk lest det siden de kom med sin første utgave, og det var akkurat i den første utgaven jeg leste en artikkel om Bence Maté og hans firma Hidephotography. Hans fotoskjul er satt opp på Pusztaszer, et sted ikke langt fra min families sommerhus. Helt siden Natur & Foto kom i trykken har jeg villet prøve meg på fuglefotografi, og sist høst gjorde jeg mitt første spede forsøk:

Bildet er tatt i området med Bences fotoskjul, faktisk uten at jeg var klar over det. Dette var som sagt på høsten, og jeg begynte straks å fantasere på hvordan det måtte være her på våren. På våren da alt er grønt og det er yrende liv.

Senere samme høst ble Bence Maté gitt tittelen BBC Wildlife Photographer of the Year (2010). Det var vel da jeg tok beslutningen om at jeg skulle besøke ham og hans skjul. En telefonoppringning ble gjort og to datoer ble avtalt. Han fløy inn fra Finland og jeg fra Norge, og jeg skulle bli årets første person til å besøke hans skjul. Kanskje en tanke for tidlig på sesongen, men jeg gledet meg som en unge!

View Larger Map

I områdene rundt Pusztaszer har Bence bygget opp rundt 20 fotoskjul, noen av dem er omtrent plassert på hans dørstokk. Bence har også bygget flere andre skjul rundt forbi i Ungarn (også i Hortobagy-parken), og turer til disse stedene kan avtales med ham. Han har bygget forskjellige typer skjul for å la oss komme oss nær de fuglene som finnes i området. Denne tårnfalken med firfisle som frokost, ble tatt fra et tårn:

Etter morgensesjonen i tårnet, tok jeg meg en tur ut til to fotoskjul i skogen. Bence har laget fotoskjul med små vanndammer rundt sin typiske ungarske bondegård. Disse skjulene er senket ned i jorden og er veldig kjølige. Jeg frøs faktisk på beina og jeg er ikke så frysen av meg! Skjulene er utstyrt med et speilglass så du kommer deg nært inn på fuglene. Alt fra 1-4 meter, og med mitt 120-400 mm objektiv hadde jeg litt problemer med at fuglene kunne komme for nær! De kunstig oppbygde dammenes vegger var godt skjult med trestokker og bark, slik at motivene ble riktig så fine. Skjulene har plass til inntil tre personer. Vi var heldigvis for det meste bare to, jeg og guiden, Gergely Nagy. På en stille dag, vil vannet bli et speil og jeg fikk noen veldig fine refleksjoner av de fuglene som kom for å drikke og ta seg et aldri så lite morgenbad.

Jeg var riktig så heldig ved det ene skogsskjulet, og fikk tatt bilde av både en mushåk og noen nøtteskriker:

Klokken var litt over 7 på morgenen. Jeg hadde ikke en gang fått i meg den første kaffekoppen, og var nok derfor noe rastløs. En mushåk skrek og jeg kunne høre at skrikene kom nærmere. Så begynte den å hoppe fra tre til tre rundt vanndammen. Dette måtte ha pågått en 15-20 minutter. Ventingen holdt på å gå meg på nervene. Jeg satt nesten på mine kne og ba! Plutselig kom den glidende ned til dammen, og en imponerende fugl stod mindre enn 3 meter fra meg. Kroppen var i ekstase, hvilken herlig rus det var:

Da den endelig dro, var jeg temmelig utslitt! Men denne morgenstunden hadde bare akkurat begynt, og jeg hadde mer moro foran meg. En gruppe nøtteskriker hadde gjennom morgentimene laget en hel masse bråk i skogen, og nå begynte også disse skrikene å komme nærmere og nærmere. Overraskende for meg var at nøtteskrikene var mer sky enn mushåken. De må ha vært 4-5 stykker, men bare en om gangen ville komme ned til vannet:

På ettermiddagen tok vi begge dagene turen til et vann i nærheten av bygden Baks. Jeg fikk se en rekke hvite og grå hegrer, og en svane som jeg etter hvert forbannet. Jeg ble nesten kriminell i en nasjonalpark. Ikke bra, ikke bra i hele tatt!

Grå hegrer har jeg ofte sett på mine løpeturer på dikene i området rundt Mindszent. Men gleden var allikevel stor da en hegre fant veien helt opp til skjulet og begynte å stelle sine fjær rett foran meg. Det føltes så nær at jeg kunne ha strukket ut hånden og tatt etter den. Igjen pumpet blodet raskt, ja, like raskt som klikkene til kameraet. Mange bilder ble tatt. Det var fortsatt tid igjen og mer i vente...

Noen av verdens mest nydelige skapninger begynte å nærme seg skjulet, skjestorken. En av dem kom litt nærmere enn de andre, men dessverre ikke så nærme som hegren. Jeg har siden lært av en kollega på jobben, at skjestorken hekker så langt nord som Limfjorden i Danmark. Og jeg har lært meg at hekkende skjestork har en kam og farget hals.

Begge dagene ble brått avbrutt med at tiden for siste ferge over elva Tisza nærmet seg, og jeg måtte meg i bilen for å komme meg ned til fergeleia. Jeg tar med et bilde av ferge også. Den drives fram av elvekraft og har ikke motor, og skal visstnok være den siste av sitt slag i Ungarn. 

Dette var historien om mine første fuglebilder og noen minner for livet. Jeg er ikke sikker på at dette blir en hobby, tanken på å stå opp når de andre går og legger seg er grusom. Men en ting er sikkert, jeg skal besøke Bence igjen og jeg håper at også han kommer besøk for å ta fuglebilder i Norge...

Denne artikkelen vil jeg gjerne dedikere til folkene bak Natur & Foto. Uten deres gode journalistiske arbeid og fenomenale bilder, ville jeg aldri ha visst om dette stedet og sannsynligvis ikke fått en interesse for fuglefotografering.

Jeg har nettopp fått meg en HTC Mozart, en telefon som kjører Windows Phone 7. Jeg er storfornøyd, og i så måte så kunne det jo hende at jeg ønsket at Nokia satset på Windows Phone 7. Men nei, det gjør jeg ikke. Jeg blir vel egentlig ganske provosert over at analytiker, Adnaan Ahmad, får store deler av den teknologiske pressen til å spekulere i om Nokia dropper Symbian og Meego til fordel for en tidlig versjon av Windows Phone 7.

Adnaan Ahmad skrev ganske enkelt et åpent brev til Nokia toppleder Stephen Elop, en tidligere underdirektør i Microsoft, og ifølge New York Times har brevet, og en forestående analytikerkonferansen, fyrt opp under Nokia-aksjen. Den har gjort noe så sjeldent som å stige fire dager på rad!

Nokia er ganske snart klar med første versjon av Meego. En artikkel i ArsTechnica skrev for et par dager siden at Nokia nå var klar på å legge på sitt eget grafiske grensesnitt på MeeGo og at de derfor hadde lukket tilgangen for eksterne utviklere til denne delen av kildekoden. 

Meego er videre et samarbeidsprosjekt med en annen gigant, nemlig Intel. Prosjektet står nok sterkt. Jeg tror også at Symbian foreløpig står seg, Nokia har investert for mye, til bare å avskrive det og operativsystemet kan brukes på billige telefoner en god stund til. Så gjenstår spørsmålet, er det plass til et tredje operativsystem i Nokias telefonportefølje? Neppe...

Så får det heller våge seg at Digi.no, ikke har mer vet enn at de smeller opp et brev fra en analytiker som en hovedsak!